Guide til stell av vandrende pinner

Vandrende pinner (Phasmatodea) er en fascinerende insektorden som har forbløffet naturentusiaster og forskere i århundreder. Deres bemerkelsesverdige evne til å etterligne kvister og blader som en naturlig kamuflasje har gjort dem til mestere i skjul og overlevelse i sine naturlige miljøer. Her vil vi gi en kort beskrivelse for stell og pleie av de vanligste av disse unike insektene.

Bakgrunn

Vandrende pinner har blitt studert siden antikken, hvor deres kamuflageteknikk fascinerte naturhistorikere. Deres evne til å gå i ett med omgivelsene har gitt dem et evolusjonært forsprang, noe som har ført til deres utbredelse på tvers av mange kontinenter. I dag finnes de i mange tropiske og subtropiske områder, inkludert Asia, Australia, Afrika og Sør-Amerika. Enkelte arter finnes til og med i tempererte klima.

Levesteder i naturen: De fleste arter lever i tette skogområder, hvor kamuflasjen deres hjelper dem med å unngå rovdyr som fugler og krypdyr. De trives spesielt i områder med rik vegetasjon, hvor de kan finne ly og føde. Her har de tilpasset seg med en rik variasjon av kamuflasje. De enkleste vandrende pinnene ligner en liten vissen kvist. Men det finnes også vandrende pinner som imiterer tornede greiner (eksempelvis den vandrende rosengrenen) og til og med noen som ligner direkte på blader (vandrende blader).

Den minste og største arten

Phasmatodea-ordenen omfatter rundt 3 000 forskjellige arter som varierer mye i størrelse og utseende.

• Den minste arten: Den minste kjente arten er Timema cristinae, som kun blir rundt 1,5 centimeter lang. Denne lille arten lever primært i Nord-Amerikas kystnære kratt og har en kort, mer kompakt kropp sammenlignet med andre vandrende pinner.
• Den største arten: På den andre siden har vi Phobaeticus chani, også kjent som Chan's Megastick, som kan nå en lengde på over 60 centimeter hvis man medregner de utstrakte bena. Denne imponerende arten stammer fra Borneo og er et sant vitnesbyrd om hvor ekstreme evolusjonære tilpasninger kan være.
  
  

Terrariet

Når du holder vandrende pinner som kjæledyr, er det viktig å gjenskape det naturlige miljøet deres så nøyaktig som mulig. Terrariet deres skal derfor være minst tre ganger så høyt som insektets lengde, da de trenger plass til å henge fritt, spesielt når de skifter ham. En høy, godt ventilert beholder med et fuktig mikroklima er optimalt. Bunnlaget kan med fordel fylles med terrarijord, hvor man så kan tilføye små organismer som er med på å holde det rent (se artikkelen om det bioaktive terrariet).

Terrarieinnredning: For å gi de vandrende pinnene et trygt og stimulerende miljø kan du innrede terrariet med naturlige greiner og levende planter. Greinene gjør at de vandrende pinnene har noe å klatre i og skifte ham fra. Plantene ser både pene ut og er med på å heve luftfuktigheten. Av gode terrarieplanter sammen med vandrende pinner kan nevnes krypefiken, klatrefiken, pletter i luften samt mose.

Fuktighet og temperatur

Luftfuktighet er en avgjørende faktor for vandrende pinner, og de fleste arter krever en relativ fuktighet på 60–80 %. Det kan oppnås ved å spraye terrariet med vann et par ganger i uken med en vannforstøver. Dette vil også gi de vandrende pinnene mulighet til å drikke dråpene som setter seg rundt omkring. Bruk gjerne demineralisert vann, da man slik unngår kalkflekker på ruter og planter.

Temperatur: De fleste arter foretrekker temperaturer mellom 20–25 °C, noe som betyr at et vanlig stueklima som regel er tilstrekkelig. Om nødvendig kan du bruke en varmematte for å heve temperaturen, men pass på at du ikke overoppheter terrariet. For en del arter vil temperaturen ha betydning for hvor raskt dyrene utvikler seg. Ved lavere temperaturer vil dyrene leve litt lenger (men utvikle seg langsommere).

Fôr

Vandrende pinner lever av blader fra en rekke forskjellige planter. De vanligste fødekildene inkluderer bjørnebærblader, eikeblader, syrin, bringebærblader, roseblader og eukalyptus. Sørg for at bladene er frie for sprøytemidler, og vask dem alltid grundig før du tilbyr dem til insektene dine. Prøv deg gjerne frem for å se hvilke blader som fungerer best. Om vinteren kan det være en utfordring å finne føde/blader. Bjørnebærblader kan i milde vintre ha grønne blader hele vinteren gjennom. Alternativt kan man høste blader og legge dem i fryseren for å bruke dem om vinteren. Der holder de seg dog ikke friske i særlig lang tid. En annen mulighet er å plante bergte (Gaultheria shallon eller andre Gaultheria-arter), da de er vintergrønne. Mange blomsterdekoratører har også disse.

For å holde bladene friske så lenge som mulig, kan man ta et syltetøyglass, bore et par hull i lokket, fylle glasset med vann og så stikke greinene ned i hullene.

Fôringsrutine: Skift ut bladene jevnlig slik at de alltid har frisk og saftig føde. Noen arter kan være kresne, så det er viktig å finne ut hva akkurat din art foretrekker.

Håndtering og interaksjon

Selv om vandrende pinner kan håndteres, skal det gjøres forsiktig. Kroppene deres er sarte. Når du løfter dem, må du gjøre det langsomt og forsiktig, og la dem klatre opp på hånden din i sitt eget tempo. Det er ikke unormalt at en vandrende pinne kan mangle et ben eller en antenne (kan skje ved hamskifte eller uhell). De vil dog langsomt vokse ut igjen for hver gang dyret skifter ham.

Vær oppmerksom: Mange arter vil bare fryse fast eller slippe seg til bakken hvis de føler seg truet, så unngå brå bevegelser som kan skremme dem. Noen arter kan til og med skille ut et stoff som lukter vondt.

Hamskifte

Vandrende pinner skifter ham flere ganger i løpet av livet. Det er slik de vokser seg større. Denne prosessen kalles ecdysis, og det er viktig at de har høy fuktighet i terrariet for å gjøre hamskiftet lettere. Under et skifte henger de ofte fra en grein, og det er avgjørende å ikke forstyrre dem på dette tidspunktet. Etter skiftet vil det oftest henge en tom "kopi" av dyret tilbake. Det er ikke unormalt at det gamle hamskiftet blir spist for å utnytte så mange næringsstoffer og mineraler som mulig.

Etter pleie: Hold øye med at de har skiftet hele huden, og at det ikke er noen rester som kan hindre bevegelsene deres. Observeres problemer, kan man forsøke å heve luftfuktigheten ytterligere, eller i nødstilfeller prøve å fjerne restene med en pinsett (dette anbefales dog ikke).

Formering

Mange arter av vandrende pinner kan reprodusere seg både seksuelt og aseksuelt (partenogenese), noe som betyr at hunner kan legge egg uten befruktning fra en hann. I de tilfellene vil ungene være tro kopier (kloner) av moren. Riktig mange av artene som holdes i fangenskap, reproduserer seg utelukkende partenogenetisk (kun hunner), og for mange arters vedkommende finnes det slett ikke hanner igjen i naturen.

Eggene ligner ofte små frø eller ekskrementer og kan derfor være vanskelige å se. Mange arter gjør også et kast med bakkroppen når egget legges for å kaste dem så langt bort som mulig. Egg av vandrende pinner kan ta flere måneder (opptil år) å klekke, avhengig av art og miljøforhold. Generelt er befruktede egg raskere å klekke enn ikke-befruktede. Eggene holdes på samme måte som de voksne (dog gjerne litt tørrere). En morsom detalj er at de nyklekte ungene ofte slett ikke ligner de voksne vandrende pinnene. Som helt små etterligner de ofte små maur eller skorpioner. Dette forsvinner dog etter de første par hamskiftene.

Avslutning

Vandrende pinner er veldig gode kjæledyr for både barn, nybegynnere og entusiaster. De er enkle å fôre, krever ikke særlig mye plass, og man kan fint dra på ferie uten å bekymre seg for om de overlever dette. I tillegg er de vakre, forunderlige og interessante dyr som kan gi opphav til mye læring og gode opplevelser.

- Riktig god fornøyelse.