Introduksjon til paradisfuglblomster (Strelitzia)

Strelitzia er en liten slekt av planter som stammer fra Sør-Afrika. Den antas å kun inneholde 6 arter, selv om det er litt usikkerhet rundt noen av dem, akkurat som det alltid kan komme til nye. Dessverre brukes noen av de «gamle» navnene fortsatt i handelen, slik at forbrukere kan tro at de er i ferd med å kjøpe den svært sjeldne Strelitzia parvifolia, når det i virkeligheten bare er den vanlige Strelitzia reginae.

De seks aksepterte artene er:

• Strelitzia alba (synonym augusta) – Hvit paradisfuglblomst
• Strelitzia caudata – Bergparadisfuglblomst
• Strelitzia nicolai – Stor hvit paradisfuglblomst
• Strelitzia parvifolia - Smalbladet paradisfuglblomst
• Strelitzia reginae (synonym parvifolia) – Paradisfuglblomst
• Strelitzia juncea – Afrikansk ørken-paradisfuglblomst

Det er spesielt Strelitzia reginae og Strelitzia nicolai som er kjent som hage- og stueplanter. S. nicolai har i de senere årene blitt utrolig populær og kan kjøpes veldig mange steder. Det skyldes nok dens flotte, tropiske utseende og relativt enkle stell. De færreste vet imidlertid at planten blir ganske stor (opptil 10 meter) og på sikt vokser seg for stor for de fleste stuer. Dessverre er det også først når planten er stor (2,5 meter eller mer) at den begynner å blomstre. Vi har vår Strelitzia nicolai stående utendørs om sommeren og får den så oppbevart i store drivhus i løpet av vinteren. Den blomstrer nå nesten hvert år. Strelitzia reginae er derimot en opplagt stueplante, da den ikke blir så høy og ikke trenger en umulig størrelse for å blomstre. Denne planten ses dessverre bare sjelden til salgs, og når den gjør det, er det oftest til noen høye priser.

Utseende

Utseendet deres kan minne om bananplanter, og derfor kalles Strelitzia nicolai også noen ganger for vill banan. Forbipasserende her hos oss kommenterer ofte plantene våre som noen flotte bananpalmer😊 De har imidlertid ingenting med bananplanter å gjøre. Bananplanter er dessuten ikke palmer som mange feilaktig tror, men derimot en urt. Bladene på strelitzia er store og eviggrønne og med samme utseende som bananblader, selv om stilken (petiolen) er lengre hos Strelitzia. Likevel skiller Strelitzia juncea seg ut ved å ha utrolig tynne blader, nesten bare stilk, så det ligner mer på lange, runde og grønne rør. Bladene er plassert motsatt av hverandre, noe som gir dem et nesten vifteformet utseende. Strelitzia nicolai er den største av artene og kan nå en størrelse på opptil 10 meter. Strelitzia caudata blir litt mindre enn nicolai, og de resterende artene blir maksimalt 2–3,5 meter høye. Det finnes en dvergversjon, Strelitzia reginae «dwarf», som bare blir cirka 1 meter høy. Den er dog svært sjelden å finne, men vi har vært heldige et par ganger.

Blomstene er der hvor Strelitzia-plantene virkelig skiller seg ut. De utvikler seg fra bladslirene til eldre blader, og i starten kan man tro det «bare» er snakk om et nytt blad. De utvikler seg imidlertid alltid fra siden, der ny bladvekst skjer fra sentrum av planten. Blomstene er svært store og med det karakteristiske «fugle»-utseendet. Fargene spenner i hvitt, blått, gult og oransje, avhengig av arten. Bestøvning av blomstene er høyt spesialisert og skjer kun ved hjelp av fugler som besøker blomstene for nektaren sin. Utenfor sitt naturlige levested er det derfor også sjelden at blomstene blir bestøvet og utvikler frukter. Ønsker man å bestøve blomstene, må det derfor skje med menneskelig hjelp. Her må man være oppmerksom på at en plante ikke kan bestøve seg selv. Man er derfor nødt til å ha to blomstrende, separate planter for å kunne lykkes med kunstig bestøvning. Man kan imidlertid forsøke å fryse ned pollen hvis plantene dine ikke blomstrer samtidig. Vi har faktisk tidligere lyktes med å kunstig bestøve blomstene våre.

Stell av Strelitzia-planter

Med unntak av Strelitzia juncea, er stellet ganske likt for de forskjellige artene. De krever store krukker/potter, da de dessverre ikke tåler den nordiske vinteren, og det derfor må være mulig å flytte dem innendørs når frosten kommer. De må derfor inn om vinteren, noe de imidlertid takler bedre enn mange andre planter. Generelt om stellet:

• Jord
  God, veldrenert og næringsrik jord (vi anbefaler vår Calathea & Maranta-jord)
  Man kan også bruke god krukkejord blandet med litt leire og perlite
  
  
• Vanning
  Vannes godt i vekstsesongen. Mindre om vinteren. Tåler godt å tørke ut.
  
  
• Lys
  Delvis til full sol. Man må imidlertid passe litt på vårsolen, som kan være skarp og brenne bladene. Det er derfor nødvendig med en tilvenningsperiode, hvor mange for eksempel setter sin Strelitzia ut i skyggen av et tre og etter hvert flytter den mer og mer ut i solen til sin faste plass.
  
  
• Vind
  Spesielt de store artene som Strelitzia nicolai og caudata krever litt le, da vinden kan ruske bladene i stykker
  
  
• Gjødsel
  Gjødsles godt i vekstsesongen med vanlig økologisk plantegjødsel. Ingen gjødsel om vinteren.
  
  
• Overvintring
  Strelitzia tåler ikke frost. De må derfor innendørs om vinteren. Her settes de lyst og gjerne litt kjølig (rundt 10 grader). De kan imidlertid også tåle normal stuetemperatur. Om vinteren kan det være en god idé å sprøyte dem med vann fra tid til annen for å øke luftfuktigheten litt. De store artene kan være vanskelige å få plass til med tiden, og her anbefaler vi at man tar dem til planteoppbevaring for best resultat den påfølgende sommeren.

Formering av Strelitzia-planter

Plantene formeres enten fra sideskudd eller frø. De danner ikke så mange sideskudd, så vil man ha nye planter, er det oftest enklest (og billigst) fra frø. Frø er heldigvis også ganske enkle å få til å spire, spesielt hvis man kan få tak i friske frø. Her følger vår veiledning til å spire paradisblomster (Strelitzia) fra frø.

1. Start med å fjerne de oransje hårene fra frøet. Dette gjør samtidig at frøet blir ripet litt i skallet (stratifisert), noe som fremskynder spiringen.
2. Legg frøene i 30 minutter i en 3 % hydrogenperoksid-løsning (dette trinnet kan fint hoppes over)
3. Legg frøene i lunkent vann i 24 timer
4. Så nå frøene i kaktusjord eller såjord. De skal sås i en dybde på cirka frøets lengde. Alternativt kan man legge frøene mellom noen lag fuktig kjøkkenpapir og plassere dem i en pose. Potter eller posen plasseres et lyst og lunt sted. Brukes pose-metoden, sjekkes frøene jevnlig. Når frøene begynner å spire, sår man dem i små potter.
5. Pott om plantene når de begynner å vise tegn på å mangle plass. Strelitzia har noen svært store og tykke røtter, og kan nesten presse seg selv ut av pottene. Da er det tid for en ny potte.

Lykke til.